Det er over 7 mnd siden jeg så ungen min sist, da hadde jeg ett samvær på hele to timer..

Savnet er så stort, det er så ubeskrivelig vondt hva jeg føler.

Lever med en sorg som aldri vil gå bort, jeg elsker ungen min så mye.

Hvordan kan de i barnevernet/bufetat/tingretten/fylkesnemda og andre etater kunne ta sånne avgjørelser?

Når det ikke engang finnes noe ordentlig bevis, bare påstander fra mennesker som vil meg vondt.

Denne saken har blitt så mye verre enn hva den kunne vært i utgangspunktet om barnevernet hadde gjort jobben sin.

Hvorfor fikk jeg ikke tilbud om noe før en i min egen familie fant ut at h*n ville ta fra meg ungen.

Hvorfor måtte barnevernet heller tro på den personen fremfor meg?

Bare pga man er ung trenger ikke det bety at man ikke er en kjærlig og god mor.

For jeg har virkelig gjort mitt aller beste.

Men man blir fort dømt når man er helt alene om omsorgen for ett barn og ikke noe far inni bildet.

Men det valget tok jeg fordi jeg VET at det var det beste for ungen min og meg selv.

Jeg ønsket at ungen min skulle ha ett trygt og stabilt liv sammen.

Så mye jeg går glipp av, snart gått glipp av halve livet til ungen min pga barnevernet blanda seg inn.

Hjertet mitt føles ut som det er i tusen knas, det kommer aldri til å bli bra igjen.

Jeg får så dårlig samvittighet ovenfor ungen min selv om jeg ikke har gjort noe galt.

Tenker ofte på hva h*n tenker om mammaen sin, det å miste sin mamma er vondt.

Det å ikke ha noe kontakt i det hele tatt, jeg vet at barnet mitt har det bra i fosterhjemmet.

Men kunne hatt det så mye bedre hos meg, men båndet mellom mor og barn kan aldri brytes uansett.

Jeg sa hele tiden hvor mye h*n betydde for meg når vi hadde samvær.

Fikk høre det samme tilbake, og det er godt jeg fikk filma det med mobilen.

Ser ofte på det når jeg savner h*n aller mest.

Da kommer tårene, men samtidig blir jeg så glad, for det varmer hjertet mitt å få høre de fantastiske ordene.