Jula er så tung for meg, så mye jeg går glipp av.

Får ikke feiret julen med mitt elskede barn.

Kommer til å sende bursdag og julegave i posten.

Skal også sende inn gratulasjon i avisa.

Skulle gjort mye for å kunne fått en stund med ungen min.

Det er så lenge siden sist, savnet er så stort.

Så mange øyeblikk jeg går glipp av i ungen min sitt liv.

Savner det å sitte på dolukket mens ungen min badet før det var natta.

Jeg pleide å synge sanger eller lese eventyr.

Vi hadde så mange fine stunder sammen, bare oss to.

Før helvete brøt løs.

Jeg hadde aldri trodd at den personen som skulle stå meg nærest kom til å gjøre dette mot oss.

Det er så forferdelig trist, håper at ungen min ikke hater meg.

Hvem vet hva fosterforeldrene og de andre rundt sier om meg til mitt barn.

Jeg vet at det blir sagt ting for det ble nevnt i fylkesnemda for fostermor skriver dagbok.

Hva slags rett har disse menneskene til å bestemme over andres liv på denne måten.

Hva slags kunnskap har en person på rundt 30år som ikke har annet enn skole, og ikke mye erfaring her i livet.

Jeg håper at barnevernet kan bli gransket, for måten de gjør ting på nå er helt feil!

Ofte så ødelegger de familie der foreldrene er oppegående og som elsker ungene sine over alt på denne jord.

Kanskje ikke med så god økonomi, men kjærlighet og trygghet betyr så mye mer enn alle pengene i verden.

For jeg mener at man ikke kan kjøpe alt til ungen, man skal lære seg de viktige verdiene her i livet og det å fortjene å få noe man ønsker seg.

Ikke bare ta alt for gitt, for det finnes nok av de bortskjemte barna som ikke vet verdien av penger og som vokser opp til å bli så bortskjemte og ikke klarer å ta vare på seg selv når de blir voksne fordi foreldrene hjelper dem uansett når de trenger det.

Vurderer å gå ut i media for å fortelle min historie, syns det er viktig at så mange som mulig får vite om saken min.

For måten jeg blir behandlet på er verre enn kriminelle.

Det finnes ikke noe rettferdig rettsystem om man kjemper mot barnevernet i fylkesnemda, tingretten etc.

Noe jeg syns er uakseptabelt, for alle har rett til en rettferdig rettergang.

Jeg trodde også at man skulle ha gode bevis for å komme med ting når man er i retten, men det har jeg erfart at ikke skjer.

Bare noen i barnevernet og andre etater sier noe så står det fast.

Uansett hva man sier og gjør så henger de påstandene fortsatt ved.

Det er så forferdelig å leve livet sitt uten det mest kjæreste man har.

Jeg savner ungen min så j***g mye, det er ikke til å holde ut, men jeg må bare, for jeg har ikke noe valg.

Ungen min trenger meg, derfor kommer jeg til å kjempe helt til jeg har ungen trygt i mine armer igjen.

Uansett hvor mange år det vil ta, håper at rettferdigheten kommer frem.

Er så vondt å gå rundt og kjenne på kroppen at folk tror på det som står om meg i papirene.

Så mange som mulig burde få lese om min historie.

Vil at de som sliter med barnevernet skal føle at de kjenner seg igjen i min sak.

Selv om dette er helt forferdelig å gå igjennom er det godt at man har hverandre.

Hjelper å vite at man ikke er alene.

deg hver eneste dag kjære elskede barnet mitt.

Du betyr alt for meg, jeg gir meg ikke i kampen før jeg har vunnet.

Mang en kamper har jeg hatt og flere blir det.

Uansett så holder håpet, kjærligheten og troen meg oppe.

For jeg vet sannheten og den vil komme frem en vakker dag.

Da må de som har behandla oss så urettferdig stå opp for det de har gjort.

Om det vil ta 1,2 eller 10 år så kommer jeg alltid til å kjempe.

For jeg vet hvor mye du trenger mammaen din.

Uansett hvor snille fosterfamilien din bor hos er så kan ikke det måle opp for min kjærlighet til deg!

Jeg er så takknemlig for at jeg fikk gå gravid med deg, du er ett mirakel.

Du er det beste som har hendt meg, jeg gråt av glede når jeg fikk se deg for første gangen

Kunne ikke fatte at nydelige lille skapningen var mitt barn.

Du har arvet genene mine med det at du også liker å være kreativ, det er jeg kjempe stolt over.

Så uansett hvor enn jeg er så har vi alltid ett bånd som ingen kan ødelegge for blod er tykkere enn vann.

Tenker ofte på sangen jeg lagde til deg som baby, hver gang jeg sang den så ble du så rolig og sovnet.

Dagene og årene jeg fikk med deg betyr veldig mye for meg, vi skal ta det igjen en vakker dag.

Stå på og vær den fantastiske ungen jeg vet du er, så skal vi en dag få leve sammen.

Inntil da må du gjøre det du må for å takle hverdagen uten meg.

Jeg vet du kaller de for mamma og pappa, de blir glade for da føler de mer for å gi deg den tryggheten og kjærligheten du trenger

Men de kan aldri erstatte det at du er mitt barn, du er bare dems til låns.

Jeg elsker deg høyere enn universet og tilbake igjen.

Det er over 7 mnd siden jeg så ungen min sist, da hadde jeg ett samvær på hele to timer..

Savnet er så stort, det er så ubeskrivelig vondt hva jeg føler.

Lever med en sorg som aldri vil gå bort, jeg elsker ungen min så mye.

Hvordan kan de i barnevernet/bufetat/tingretten/fylkesnemda og andre etater kunne ta sånne avgjørelser?

Når det ikke engang finnes noe ordentlig bevis, bare påstander fra mennesker som vil meg vondt.

Denne saken har blitt så mye verre enn hva den kunne vært i utgangspunktet om barnevernet hadde gjort jobben sin.

Hvorfor fikk jeg ikke tilbud om noe før en i min egen familie fant ut at h*n ville ta fra meg ungen.

Hvorfor måtte barnevernet heller tro på den personen fremfor meg?

Bare pga man er ung trenger ikke det bety at man ikke er en kjærlig og god mor.

For jeg har virkelig gjort mitt aller beste.

Men man blir fort dømt når man er helt alene om omsorgen for ett barn og ikke noe far inni bildet.

Men det valget tok jeg fordi jeg VET at det var det beste for ungen min og meg selv.

Jeg ønsket at ungen min skulle ha ett trygt og stabilt liv sammen.

Så mye jeg går glipp av, snart gått glipp av halve livet til ungen min pga barnevernet blanda seg inn.

Hjertet mitt føles ut som det er i tusen knas, det kommer aldri til å bli bra igjen.

Jeg får så dårlig samvittighet ovenfor ungen min selv om jeg ikke har gjort noe galt.

Tenker ofte på hva h*n tenker om mammaen sin, det å miste sin mamma er vondt.

Det å ikke ha noe kontakt i det hele tatt, jeg vet at barnet mitt har det bra i fosterhjemmet.

Men kunne hatt det så mye bedre hos meg, men båndet mellom mor og barn kan aldri brytes uansett.

Jeg sa hele tiden hvor mye h*n betydde for meg når vi hadde samvær.

Fikk høre det samme tilbake, og det er godt jeg fikk filma det med mobilen.

Ser ofte på det når jeg savner h*n aller mest.

Da kommer tårene, men samtidig blir jeg så glad, for det varmer hjertet mitt å få høre de fantastiske ordene.

Dette er min nye blogg, her kommer jeg til å legge ut info og fortelle min historie om kampen min mot barnevernet og hvor grusomme og urettferdige de kan være.

Jeg velger å være anonym for jeg tenker på ungen min og de rundt meg, men vil likevel at mange skal høre min  historie.

Det er ofte i media om dagen om barnevernet, men mange glemmer at det ofte er flere sider av en sak og at barnevernet ikke alltid har rett.

For alle er vi mennesker og vi gjør feil, men jeg syns man skal innrømme når man har tatt feil og faktisk gjøre noe med det.

Det er så mange som jobber i barnevernet som er veldig sneversynte.

Når man havner i barnvernets klør er det vanskelig å komme seg ut av det.

Man må kjempe selv når man føler at man ikke komme noen vei.

Håp og kjærlighet er det som holder meg gående, for en dag skal ungen min hjem til meg igjen.

Og da håper jeg at vi kan ha ett godt liv sammen!

Til alle dere som selv vet hvordan barnevernet er så sender jeg dere en stoor klem, husk du er IKKE alene, sammen er vi sterke.

Velkommen til Isay.no Dette er ditt første innlegg, du redigere eller slette det. Lykke til med bloggen din!